Facebook-gruppen “Flytt skattesøket til minside.no” ble opprettet 23. oktober 2009 som en respons på debatten rundt offentliggjøring av skatteinformasjon på internett.

Innsyn i skattelister og andre offentlige registre er viktig i et demokratisk perspektiv, men dagens praksis med åpne skattesøk på internett er uheldig. At informasjon er ‘offentlig’ MÅ ikke være det samme som at den skal klistres på forsider, søkes opp automatisk eller ligge åpent for anonyme søk i årevis.

Alle søk i skattelister, innsyn i postjournaler og tilgjengelighet til offentlige registre bør i framtiden kanaliseres gjennom borgerportalen minside.no.

Alle norske skatteytere har i realiteten tilgang til denne tjenesten.  Bruk av søkefunksjonene må kreve at man logger seg på og autentiserer seg som bruker.  Dette vil kreve en aktiv beslutning fra den som oppsøker slik informasjon og vil forhindre automatiske “massesøk” fra f.eks. Facebook eller direktesøk fra nettaviser eller tjenester som iam.no

For hver gang noen har foretatt et søk på en annen enkeltperson, om f.eks. skatt, bør det gå et gjenpartsbrev til vedkommende med informasjon om hvem som har søkt. Dette kjenner vi til fra kredittvurderingsselskapene idag .

Dette vil sikret en langt bedre kontroll av bruken av registrert informasjon, og – ikke minst – det vil gi hver enkelt oversikt over hvem som søker slik informasjon.

Skattelistene for 2008 er lagt ut for søk, og diskusjonen rundt offentliggjøring av denne typen informasjon er i full gang i medier og diskusjonsforum.

Mange er,  naturlig nok,  skeptiske til at så følsom informasjon skal være fritt tilgjengelig for enhver.  Det er ingen tvil om dette appellerer til såvel kikkermentalitet og misunnelse som til narsissisme.  Enda verre  – åpne skattelister øker også faren for mobbing, identitetstyveri og andre kriminelle handlinger.  Georg Apenes i Datatilsynet har mange gode argumenter i sin kronikk i Dagbladet om hvorfor dagens situasjon er utilfredsstillende.

I “gamle dager” måtte man møte opp fysisk på et offentlig kontor for å tilgang til informasjonen.  I dag ligger informasjonen noen tastetrykk unna.  Nytt av året er også Iphone- og Facebook-applikasjoner som henter opp skatteinformasjon om dine kontakter og venner automatisk – uten at du trenger å søke etter hver enkelt.

Det er lett å forstå de som kaller dette sosialpornografi.

Men inntil videre er skatteinformasjonen offentlig. Redaktør Anne Aasheim i Dagbladet peker på at skattelistene er relevant og viktig journalistikk.  Ut fra et demokratiperspektiv er det viktig med åpenhet rundt norske folks inntekter,  sier hun.

Et aspekt jeg mener mange glemmer i denne debatten er det faktum at skattelistene også viser hvor mye vi bidrar med til fellesskapet. Det mener jeg er langt mer interessant enn inntekten – og særlig hvis man ser de overordnede møstrene og tendensene i dette.  Bygger noen seg opp store formuer – uten å bidra til fellesskapet i form av skatt – ja da vil jeg vite om det.  Hvis man gjennom innsyn i skattelistene kan påvise en systematisk ulikhet mellom enkeltgruppers inntektsstørrelser og deres skattenivå,  så er det interessant.  Dersom man gjennom forskning i åpne datakilder kan påvise at skattesystemet er urettferdig eller rammer skjevt, mener jeg det er positivt.

I dette perspektivet er jeg tilhenger av et prinsipp om åpenhet rundt skattelistene.  Da bidrar åpenheten til rettferdighet. Praktiseringen av dette prinsippet, har jeg derimot store reservasjoner mot.

Noen reagerte sikkert på formen på mitt leserinlegg om Råde kommunes satsing på Facebook i Moss Avis 15. oktober. Litt vel mye fokus på egen person og bakgrunn, kanskje…?

“Leserbrevet” var i utgangspunktet en mail jeg sendte til redaksjonen med noen tanker og refleksjoner til artikkelen de hadde om samme tema dagen før. I denne artikkelen blir det slått stort opp hvilken stor suksess Råde kommunes sider på Facebook har blitt.  Jeg synes det er litt vel tidlig å utrope noe til en suksess etter så kort tid – og særlig sett i lys av den heller labre responsen kommunen har fått så langt.  Jeg la også til et kort avsnitt til slutt om egen bakgrunn for å – om mulig – bygge en smule troverdighet rundt mindre betraktninger.

Så jeg trykker på ‘Send’ og tenker ikke mer over dette – før jeg oppdager at mailen i sin helhet er satt på trykk som leserbrev!! Med en utfyllende beskrivelse av egne kvalifikasjoner..

Aida!

Det ble veldig ovenfra og ned.  Her kommer eksperten som skal vise seg fram. Det var absolutt ikke meningen. Hadde jeg tenkte dette som et leserinnlegg, ville jeg formulert meg helt anderledes.

Note to self: Husk å alltid merke mail til redaksjonene med “Priv. til redaksjonen” eller “Leserinnlegg”

Jeg står dog selvsagt inne for alle punktene i brevet,  som gjerne kan gjentas:

• Bruk ressursene på å lage en god og brukervennlig nettløsning først.  Tilgjengelighet, oversiktlig navigasjon og god søkefunksjonalitet må ha høyest prioritet. Gjennomfør noen enkle brukertester.  Finner brukeren fram?
• Bygg gradvis ut et tilbud av nyttige elektroniske tjenester. Tilbud om nedlasting av skjemaer er ikke nok. Vi vil også følge saksgangen fram til beslutning.
• Det må ligge en helhetlig nettstrategi bak satsing på Facebook og andre sosiale medier. Dette er krevende kanaler som forplikter!!
• Skap merverdi .  Å etablere et nyttsted uten annet pekere til den ordinære hjemmesiden er bortkastede ressurser.

En ny statlig kommunikasjonspolitikk er til høring. Den statlige kommunikasjonspolitikken legger viktige føringer for hvordan statlige organer og tjenestetilbydere skal legge opp sin kommunikasjon med borgere og brukere – og samfunnet for øvrig.  Som styringsdokument må kommunikasjonspolitikken være i samsvar med målsettingene i forvaltningspolitikken, som for eksempel transparens, dialog, og tilrettelegging for demokratisk deltakelse – og anskueliggjøre hvordan kommunikasjonsvirkemidler kan bidra til realisering av disse.

Men bidrar de nye prinsippene til bedre kommunikasjon?

Den reviderte kommunikasjonspolitikken hviler på de fem hovedprinsippene Åpenhet, Medvirkning, Nå alle, Aktiv, og Helhet. Prinsippene er forankret i overordnede mål om brukerorientering, involvering og åpenhet. Borgere og brukere av offentlige tjenester skal ha tilgang til informasjon om rettigheter, muligheter og plikter, og de skal bringes tettere inn i – og gjøres i stand til å ta del i – beslutningsprosesser, utforming av tjenester og politikk. Utkastet til ny kommunikasjonspolitikk peker således tydelig på en brukerorientert og dialogbasert statlig kommunikasjon som ideal og mål.

Rammeforutsetningene for statlig og offentlig kommunikasjon er betydelig endret siden vi fikk den første statlige informasjonspolitikken i 1993. Det er i forordet til dokumentet pekt på noen viktige samfunnsmessige endringer, men jeg er usikker på i hvilken grad utkastet faktisk gjenspeiler disse endringene.

• Den nye kommunikasjonspolitikken bygger i stor grad på en tradisjonell Corporate Public Relations-forståelse, preget av oppfatningen av avsenderen som den dominerende part og kontrollerbare kanaler. Utviklingen for øvrig går i retning av nettverkssamfunn, kjennetegnet av flerveis informasjonsspredning, flere arenaer og kanaler, mer aktive borgere som krever større innflytelse.
• Nye og endrede prosesser for involvering og beslutninger og generelt økt kompleksitet i samfunnsdialogen stiller høyere krav til orienteringskompetanse. Statlig kommunikasjon må i større grad da utgangspunkt i et ”empowerment-perspektiv”
• Endrede rammevilkår for forvaltningens virksomhet, bl.a. ved at offentlige tjenesteytere opererer i et konkurransemarked, stiller også helt andre krav til kommunikasjonen. Brukergrupper ønsker informasjon for å vurdere kvalitet, tilgjengelighet og subjektive behov knyttet til ulike tjenestetilbud.

Ill: Simon Wakeman

Så noen kommentarer knyttet til prinsippene:

Medvirkningsprinsippet erstatter det tidligere kommunikasjonsprinsippet. Slik dette er beskrevet, oppfatter jeg dette som en svekkelse i forhold til tidligere. Kommunikasjonsprinsippet var i den opprinnelige informasjonspolitikken knyttet til James Grunigs toveis-symmetriske kommunikasjonsmodell – en likeverdig dialog der “avsender” og “mottaker” veksler roller i kommunikasjonsforløpet. Målet er at begge parter tilpasser seg til hverandre for gjensidig forståelse. Dette har vært et viktig mål for offentlig informasjonsarbeid, og et kunnskapsbasert og dokumentert premiss for forankring av offentlige etaters kommunikasjonsstrategier.

Et generelt utviklingstrekk er at borgere og brukere av offentlige tjenester blir mer krevende. Kravene til forvaltningen blir stadig høyere, og brukerne vil delta aktivt i utformingen av politikk og offentlige tjenester.  Opp mot dette, blir det foreslåtte “medvirkningsprinsippet” for vagt og udefinert. Å legge til rette for medvirkning er vel og bra, men det er på ingen måte så forpliktende som et prinsipp om toveis-symmetrisk kommunikasjon.

Helhetsprinsippet er videreført fra forrige utgave, og målsettingen er at forvaltningen skal samordne sin informasjon. Dette prinsippet er viktig sett ut fra et forvaltningspolitisk mål om å involvere borgere og brukere i beslutninger og politikkutforming. Det må være et mål å forbedre deres evne til å etablere og ta del i dialog med forvaltningen. Dette innebærer å etablere løsninger som krever mindre av borgernes orienteringskompetanse.

Jeg registrerer imidlertid at kommunikasjonspolitikken ikke tar opp i seg nasjonale mål om deling, gjenbruk og fri distribusjon av offentlig informasjon. Dette er et viktig og riktig grep for å kunne etablere helhetlige og sømløse tjenestekjeder mot borgere og brukere av offentlige tjenester.  I et helhetsperspektiv må informasjon og tjenester fra de ulike etatene følge brukeren – sømløst, integrert og helhetlig. Det skal ikke forventes at borgeren eller brukere har orienteringskompetanse til å kunne innhente og sammenstille nødvendig informasjon fra flere avsendere på egen hånd.

Disse perspektivene innebærer sannsynligvis at statlige virksomheter må endre fokus i sine kommunikasjonsstrategier. Kommunikasjonsvirksomheten i forvaltningen må i større grad ta utgangspunkt i å åpne og dele, snarere enn å kontrollere og begrense informasjonsflyten. I stedet for å bygge ”informasjonssiloer” for hver enkelt etat, må det etableres en kultur for deling og gjenbruk – med brukerens behov i sentrum.

Dette vil stille krav om tekniske systemer som støtter åpne standarder, bruk av strukturerte metadata og forenklede brukergrensesnitt. Slike krav er allerede beskrevet i nasjonale IKT-strategier, og bør også gjenspeiles i kommunikasjonspolitikken. Jeg aksepterer at en statlig kommunikasjonspolitikk ikke kan peke konkret på slike forutsetninger, men imøteser en ytterligere presisering i forhold til delingsidealet.

Hva med lederansvaret?
De tidligere etablerte prinsippene linjeprinsippet og prinsippet om informasjon som lederansvar er tatt ut av kommunikasjonspolitikken. De to prinsippene knesatte et mål om å forankre kommunikasjonsansvaret hos den enkelte leder og i den enkelte avdeling. Prinsippene pekte på nødvendigheten av å distribuere informasjonsansvaret ut i hele organisasjonen, gjøre ledere og medarbeidere på alle nivåer i stand til å kommunisere med sine interessenter. Informasjon og kommunikasjon skulle være integrerte del av saksbehandling og oppgaveløsning.

Selv om kapittel 3.1 beskriver et lederansvaret knyttet til virksomhetens kommunikasjon, er vi redd for at dette ikke er tilstrekkelig for å oppnå målet om en åpen og dialogorientert statlig sektor. Ved å fjerne disse prinsippene står man i fare for å legge grunnlag for en mer sentralistisk kommunikasjonsmodell, der ansvar og kompetanse samles i en kommunikasjonsavdeling – i stedet for at hele organisasjonen får forståelse for betydningen av god kommunikasjon.  Dette kan også innebære at virksomheten framstår utad som mindre åpen og tilgjengelig.

Prinsippene er overordnet beskrevet, og det er selvsagt en vanskelig balanse mellom å definere en politikk i forhold til å anvise mer operative grep for å få prinsippene realisert. Som policydokument kan det imidlertid bli et enda nyttigere styringsverktøy ved å peke på noen konkrete virkemidler og innsatsområder.

Strengere krav om evaluering
Jeg etterlyser også at det stille klarere formkrav til forvaltningens kommunikasjonsplanlegging og -arbeid. Det er viktig at det stilles krav til løpende dokumentasjon av resultater, effekter og gevinster. Statlige etater må i større grad fokusere på brukerundersøkelser, evaluering, gevinstrealisering og kvalitetssikring.

Kapittel 3.5 peker på utfordringer knyttet til tillit og omdømme. Jeg stiller meg bak vurderingene rundt viktigheten av tillit. Derimot mener jeg at et positivt omdømme ikke må være et overordnet mål ifht offentlig kommunikasjon. Det viktigste må være å sikre at brukere og borgere får tilgang til informasjon og tjenester de har behov for og rett til, og ivaretatt sine rettigheter som brukere og parter i saksforløp. Et positivt omdømme kan være en mulig effekt – ikke et kommunikasjonsmål i seg selv.

En offentlig kommunikasjonspolitikk?
Jeg vil avslutningsvis peke på viktigheten av at prinsippene i kommunikasjonspolitikken ikke bare gjøres gjeldende for statlige etater og virksomheter. I mange tilfeller benytter brukerne seg av tverrfaglige tilbud på tvers av forvaltningsgrenser. Et konkret eksempel på dette finner man innen helsevesenet, der et behandlingsforløp kan omfatte tjenester fra flere tilbydere på flere nivåer. I dette perspektivet er det viktig at de samme prinsippene for kommunikasjon ligger til grunn.

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) vil få et overordnet ansvar for oppfølging og rådgiving rundt kommunikasjonspolitikken. Jeg imøteser også en tilsvarende kompetanseressurs for kommunal sektor, som kan sikre en tilsvarende politikk og tiltak for å øke kommunikasjonskompetansen i kommunal sektor. Dette vil også forenkle etablering av helhetlige informasjons- og tilbudskjeder på tvers av forvaltningsnivåer.

Artikkelen er skrevet av Glenn Melby og er tilgjengelig under følgende Creative Commons-lisens:
Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge.

Her er min.

Tid til refleksjon og realitetsorientering. En fot i bakken. Og mye frisk luft.

Andelen nettbrukere med Internet Explorer versjon 6.0 (IE6) på sykehusenes nettsider er fortsatt høy pr. mai 2009, selv om andelen har gått noe ned siden i vinter.

Det pågår en internasjonal kampanje for å få internettbrukerne til å benytte andre nettleserversjoner.
Internet Explorer 6.0 har svært dårlig støtte for standard HTML-kode, noe som gjør at nettbrukerne får en dårligere opplevelse og enkelte typer funksjonalitet på nettstedet blir utilgjengelig når man bruker denne versjonen av Internet Explorer.

Moderne webteknologi legger til rette for enkel deling og gjenbruk av informasjon. Gjennom protokoller og standarder kan innhold distribueres, gjenbrukes og deles mellom nettsteder og plattformer.

For sluttbrukeren er fordelen åpenbar: Samordning av innhold gjør det lettere å forholde seg til flere kilder, siden innholdet framstår enhetlig. Dette vil også oppfattes som en kvalitetsfordel.

På denne måten kan nettstedseiere og redaktører samarbeide om innholdsproduksjon, og for offentlige nettsteder vil dette også underbygge et helhetsprinsipp (referanse kommer).  Det ligger også både kvalitative og ressursmessige gevinster i at flere nettsteder kan samarbeide på denne måten, f.eks. gjennom syndikering.

Webredaktører og bidragsytere bør derfor i større grad tenke på hvordan man best kan legge til rette for deling av innhold.  Men hvordan sikre at innhold – artikler, bilder, multimedia – kan flyte fritt mellom nettsteder og medier?

Svaret ligger sannsynligvis i begrepet “shareability”.  På norsk kan dette oversettes med “delbarhet” eller “egnethet for deling”, det vil si i hvilken grad for eksempel en artikkel kan distribueres og gjenbrukes utover sin opprinnelige kontekst – uten tap av innholdsverdi.

Foto: Anette Strømsbo Gjørv

Jeg vil peke på noen overordnede forutsetninger for slik innholdsdeling:

Enhetlig artikkelstruktur
Når en artikkel skal publiseres på flere nettsteder, er det viktig at den har en form og struktur som gjør dette mulig.  Ideelt bør en artikkel fra en annen kilde kunne republiseres med minimalt av redigering.  Man kan sette som krav at artikkelen skal ha en bestemt språklig stil eller at den følger en gitt disposisjon, for eksempel en “lagdeling” med økende grad av kompleksitet.

Jeg har beskrevet behovet for en felles objektmodell for pasientrettet helseinformasjon i en artikkel tidligere. Et viktig stikkord i denne sammenheng er ‘semantic web‘  (- et begrep jeg skal komme tilbake til).

Ikke-kontekstuelt innhold
Forfatteren må ha i hodet at artikkelen skal kunne republiseres i helt andre sammenheng enn den den er skrevet i.  Artikkelen må kunne stå selvstendig, og ikke være avhengig av å være knyttet til f. eks. spesifikk design, annet innhold eller funksjoner på nettstedet.  Man bør f.eks. unngå henvisninger som “…som det fremgår av artikkelen øverst på forsiden..” og “…klikk på lenken nederst på denne siden…”.

God informasjon om informasjonen
Metadata er informasjon om informasjonen. Dette kan sammenliknes med merkelapper med nøkkelord som forfatteren setter på sin artikkel for å fortelle andre hva den omhandler.  Metadata kan også brukes for å si noe om målgruppen den er skrevet for.

Det er viktig at disse metadataene er beskrivende og at de følger en strukturert form. Et eksempel på en standardisert metadatastruktur er Dublin Core.

Avklarte rettigheter
Eierskap og andre rettigheter knyttet til artikkelen må være avklart. Hvis artikkelen inneholder rettighetsbelagt materiale, må redistribusjon være avtalt med den opprinnelige opphavsmannen. Dette gjelder også ved bruk av bilder eller multimedia. Videre må forfatteren aktivt ha godkjent at artikkelen kan deles. Dette kan man blant annet sikre  gjennom sertifiseringsordninger som Creative Commons eller gjennom individuelle avtaler med den enkelte bidragsyter.

Felles kvalitetskrav
Samarbeidspartene må også ha en felles oppfatning av redaksjonell kvalitet.  Selv om et innholdselement republiseres på forskjellige nettsteder må den enkelt nettredaktør kunne gå god for den redaksjonelle kvaliteten på dette. Ved å etablere et sett kvalitetskriterier og kjøreregler på forhånd, vil man sikre at artikler og annet innhold kan.

I en kultur for deling
Man kan etablere gode systemer og rutiner, men det hjelper så lite hvis det ikke finnes en kultur for deling.  For etater og virksomheter handler dette om å sette brukerne i sentrum og etablere helhetlige innholdstilbud i forhold til brukernes behov – ofte på tvers av virksomhetsgrenser.  Dette kan innebære standardisering og samordning  – eller en fornuftig deling av roller og oppgaver.

En delingskultur må også bygges internt. Alle deler av organisasjonen må i større grad oppmuntres til å dele sin kompetanse med kolleger og andre fagmiljøer.  Levende delingskultur må vektlegge åpenhet, deltakelse og spredning. Det bør legges til rette systemer for enkel distribusjon, deling og gjenfinning av informasjon og systematisert kunnskap. Dokumentasjon, faglig refleksjon og formidling må bli integrert – og prioritert -  i den daglige oppgaveløsningen.  Det bidrar også til høyere kvalitet at flere tar del i virksomhetens informasjonsressursforvaltning og bidrar til forankring av nye måter å løse oppgaver på. Dette skaper bedre løsninger fordi prosessen drar veksler på den kollektive intelligensen som ligger i en sammensatt gruppe med et spekter av kunnskap og perspektiver.

Lenker til artikler og nettsteder om deling på nett er tilgjengelig på delicious.com/gleme/shareability

Jeg vil anbefale en aldeles utmerket artikkel om betydningen av digital synlighet for virksomhetens PR på nettstedet Online Marketing Blog.

Artikkelen tar utgangspunkt i en undersøkelse som viser hvilke verktøy journalister benytter i forbindelse med research. 91% av respondentene oppgir at de benytter søkemotorer, 64% er aktive brukere av sosiale ‘communities’, 55% bruker blogger og 50% benytter Wikipedia og andre brukergenererte oppslagsverk.

Forfatterens utgangspunkt er hvordan SMO (søkemotoroptimalisering) kan benyttes som et strategisk virkemiddel for å forbedre virksomhetens digitale synlighet.

The increased use of search and social media both by the media and by end consumers should motivate PR professionals to better understand the digital PR strategies and mechanics of successful SEO and social web participation.  Keyword research, content optimization and promotion along with link building make up the core of search engine optimization for news content. Press releases, archived webinars, white papers, video, podcasts, blogs and past media coverage are all opportunities for news SEO.

Jeg har i en tidligere artikkel forsøkt å peke på hvordan sosiale medier utfordrer den tradisjonelle måten å utøve kommunikasjonsarbeid på. Selv om det nikkes og smiles når kommunikasjonssjefene diskuterer sosiale medier, er det som regel fordi de synes er kult og innovativt (“Åjada.  Klart jeg er på Facebook!)  Bare de færreste forstår hvordan dette påvirker maktbalansen i kommunikasjonsforholdet.

Men fortsatt sender de ut pressemeldinger – gjerne først til de store avisene og etermediene, teller avisklipp, skreddersyr statements for ledelsen og sender direktøren på mediekurs.  Hjemmesidene på internett er selvsagt oppdatert, men tilbyr ingenting annet enn ferdigtygde nyheter og statisk informasjon om virksomheten.

Hvor mange virksomheter har en kommunikasjonsstrategi basert på digital synlighet? Hvor kommunikasjonsavdelingen har en egen “bloggvakt” (man har jo medievakt…) og hvor det er en policy å fortløpende besvare alle blogger og innlegg hvor virksomheten er nevnt? Som fortløpende kommuniserer gjennom åpne RSS-strømmer og varsler om  hendelser gjennom mikroblogging-kanaler som Twitter?

As a part of my presentation on the national conference for Norwegian hospitals’ PR managers, I wanted to show examples of how patients can use social media in coping with their diagnosis and everyday life.

Lauren Parrott has Multiple Sclerosis and has posted personal videos on YouTube for almost two years. Her goal is to share her experiences in order to help other people coping with MS.

I sent Lauren my questions,  and she made this video in reply:

One of her subscribers has left this comment on her video:

Sharing, be it on Youtube or other locations, is such a comfort for us all. I will say, your videos were the first I saw from another person with MS, and I could relate to what you were explaining. It made me feel less scared and helped me to come to terms.

Author’s note: When commenting this post, please write in english!

Her er presentasjonen jeg holdt på konferansen “Er vi på nett med framtida?” i Trondheim 16. april 2009 (i regi av Norsk sykehus- og helsetjenesteforening)

Noen stikkord:

• Samordning av spesialisthelsetjenestens nettsteder handler primært om å øke kvalitet og tilgjengelighet på pasientinformasjon
• Det er et betydelig potensiale for deling av helsefaglig informasjon.
• Alt skal kunne deles – med alle (også utenfor spesialisthelsetjenesten)
• Pasienten er eksperten
• Web2.0 utfordrer tradisjonelle kommunikasjonsstrategier
• Sykehus må i større grad lytte til pasientene, og legge opp sine kommunikasjonskanaler for å motivere til deling og involvering