Forbrukerrådets pågående togtest er et et glimrende eksempel på hvordan man kan involvere brukerne i å fange og kvalitetssikre offentlige data.
Diskusjonen rundt web 2.0 og sosiale medier handler ofte om hvordan man skal kommunisere budskap, samhandle og etablere nettverk med våre kunder, brukere og innbyggere. Mindre fokus er satt på hvordan man kan involvere brukerne i å rapportere inn data. Det ligger sannsynligvis store gevinster i å innlemme datafangst og kvalitetssikring av data i innbyggerdialogen.
Innhenting av offentlige data har tradisjonelt vært etatenes eget ansvar. I den grad brukere eller innbyggere har vært involvert, har disse rapportert via tradisjonelle skjemaer.
I fremtiden kan dette gjøres brukerdrevet. Løsninger basert på kart-mashups, sosiale medier og smarttelefon-apps gir muligheter for mer dynamisk steds- eller hendelsesbasert rapportering – direkte fra brukerne, on the fly.
I en poetisk drakt heter dette ”participatory sensing”, i web2.0-sjargong kalles det crowdsourcing. Uansett; poenget er det samme: Slipp massene til med data!
Et godt eksempel på dette er altså Forbrukerrådets pågående togaksjon, der pendlerne blir bedt om i en periode å rapportere evt. forsinkelser på tre utvalgte jernbaneforsinkelser på Østlandet. For å forenkle selve registreringen er det utarbeidet en mobilapplikasjon der pendlerne selv fortløpende angir om toget er i rute eller er forsinket idet de ankommer sin stasjon.
Tallmaterialet vil være et supplement til NSBs og Jernbaneverkets egne trafikkdata, og man har dermed et oppdatert – og brukerskapt – datagrunnlag for å bedre togtilbudet på Østlandet.
Dette kan også være løsninger som for eksempel www.fiksgatami.no, der innbyggere kan melde fra om feil og mangler i sitt nærområde. En feilrapport, med kartangivelse og evt. med bilde lastet opp av brukeren, sendes direkte til den aktuelle kommunen og ansvarlig etat.
Foreløpig er dette en isolert løsning som kun sender meldingene som epost inn til de aktuelle etatenes postmottak (noe som blant annet har resultert i en debatt om kostnad vs. nytteverdi i løsningen), men det planlegges løsninger for tettere integrasjon med interne saksbehandlingssystemer og kommunale portaler slik at behandlingen blir helt strømlinjeformet. Tilsvarende løsninger er også etablert i flere andre kommuner.
Et tredje eksempel er postnummerdugnaden yr.no gjennomførte i 2009. Det har tidligere ikke vært tilgjengelig noen oversikt med nøyaktige kartkoordinater pr. postnummer. For å kunne tilby bedre og mer nøyaktige værvarsler ba de brukerne om å innrapportere koordinater til alle landets 4585 postkontor. I alt 600 frivillige sendte inn 4590 tilbakemeldinger og korrigeringer (Les her om hvordan dette ble gjennomført: http://www.erikbolstad.no/2009/erfaringar-fra-postnummerdugnaden/) Datasettet er nå fritt tilgjengelig for enhver som ønsker å benytte det.
Fornyingsdepartementet satte i april i gang et prosjekt for å kartlegge eksempler på stedsbaserte innrapporteringsløsninger i staten. Rapporten vil foreligge i løpet av august, men så langt tyder tilbakemeldingene fra prosjektet på at det er forholdsvis få etater som har tenkt på muligheten for å åpne seg mot publikum for direkte datafangst.
Har du andre eksempler på løsninger der brukerne deltar med innhenting og kvalitetssikring av offentlige data? Hvordan kan og bør slike data benyttes? Hvilke krav skal stilles til vedlikehold og forvaltning av brukergenerert offentlige data?
Til slutt: Et eksempel på innrapportering av data: Følg høstløv–gulningen i New Englang
